Jeg har fått helt dilla på Lana Del Rey igjen, og spesielt denne låten her. Jeg får av og til sånne perioder hvor jeg så og si kun hører på enten én eller to spesielle artister, og nå i det siste har det så og si bare gått i Lana og Drake. Jeg liker nesten alt de produserer, og det er så utrolig deilig. Har alltid så mye bra å høre på, og dét er fint.
Breathe me in | Taste my words
Når man får de følelsene som er så bra at man skulle ønske man kunne overført de eksakt samme til noen andre, da føles ting fint. Sånn som når man sitter bak et flyvindu og titter ned på byer som ikke lenger ser ut som byer. Sånn som når man ser introen til favorittserien sin og hårene på armene reiser seg. Eller sånn som når man hører på musikk som virkelig får kropp og sinn til å tenke og føle sånn som lite annet kan få frem på samme måte. Sånn har denne låten fått meg til å føle det i noen måneder allerede nå, men jeg går aldri lei. Den er bare så utrolig avslappende og vakker.
Music to watch boys to
Denne er bare så utrolig vakker og avslappende. Hørte den for første gang i går, og er allerede helt frelst, jeg. Lana sitt nyeste album, som kom ut på Spotify i går, er bare så utrolig bra og behagelig å høre på, og flere av låtene vet jeg allerede vil bli nye favoritter hos meg i hvert fall. Mange av dem er veldig melankolske og vakre på en og samme tid, og det er vel den type låter jeg selv ofte faller fort for. Så absolutt verdt å sjekke ut om du liker denne type musikk!
♡ What you deserve ♡
You deserve to look in the mirror every morning and see someone that, though not perfect, isn’t trying to be.
You deserve to walk past the billboards and commercials that show staged-and-Photoshopped images of what
and who you are supposed to be and laugh at them, secure in the knowledge that you are wonderful because
you are real. You could imagine that the models themselves must be so much greater in person when not reduced
to a pose and a cheesy tagline – maybe they are at their most beautiful when just stepping out of the shower,
hair still wet, and excited to go eat a good breakfast – but you don’t compare yourself to them.
You deserve to love your body simply because it is yours, and it is capable of so much.
You deserve to look past whatever is displayed on the outside, whatever code lingers on your skin to be read by society and neatly organized into some compartment about who you “are” – fat, thin, ugly, tall, awkward – and be even more in love with what exists within you. Of course you may have moments in which you regret past mistakes, or dislike a character flaw that you know you need to work on, or feel the rope of maturity tugging at your ankle saying “Come on, catch up,” but it doesn’t define you. You deserve to appreciate all of the wonderful qualities you bring to the table, instead of relentlessly harping on yourself for the categories in which you fall just a tiny bit short.
You deserve to look for love, if that’s what you want, and be ready to accept it when it comes your way.
You might find yourself overwhelmed and even briefly in disbelief when you realize that someone actually loves you
for who you are and wants nothing more than to be with you, but you should be able to embrace that unconditional caring with your own. You should wrap your arms around them and cover them with your whole body – flesh, bone,
the ugly little cracks and scars that they can’t stop kissing – and know that you are a good person, who is worthy of
such joy. You deserve not to question every person who gives you a compliment or tells you that you’re wonderful,
not to wonder if they have some ulterior motive, or if you are somehow the victim of an elaborate prank.
You should realize that you are worth loving because you are ready to love back.
You deserve to go through your day and take in the good parts, breathe in the good air and appreciate the little things that too often go unnoticed. You should know that a strong flower growing in a city sidewalk, a child laughing and blowing bubbles, or strangers that smile at one another and mean it are all things worth loving, and which
make your day a net positive. You deserve to live your life for the joys and not the frustrating slights that are
out of your control, to be able to say that because you held the door open for an older man with too many bags
on his arms, your afternoon was good. Though the profound effect these tiny moments of happiness can have on
all of us are often lost in the shuffle of life and its myriad injustices, you deserve to look at them and
see them for the victories of compassion and simplicity that they are.
You deserve to try, and give it your all, but be okay if you fail. You deserve not to spend so much of
your life berating yourself for not having been “good enough,” especially when you’re not even sure what “good enough” might entail. Your job might be strenuous, your classes impossible, but you deserve to be able
to do your best work and, at the end of the day, put your pen down and sleep well. You deserve to have
a personal best that is good enough for you, to not constantly feel as though you’re outrunning yourself with expectations, to the point of sapping the joy out of a hard day’s work.
You deserve to be truly happy for others. You deserve a life that is filled with its own successes and triumphs,
that is carved out in the image you desire, and that is not effected by the perceived victories of others.
Sometimes others may get things that we wanted for ourselves, but you deserve to be confident enough
with your own life and journey that someone else’s achievement is not directly detrimental to your own desires.
You deserve to see success not as some finite pie from which we must all take exactly one slice, but rather
a constantly evolving and growing garden in which we can all flower and reach the sunlight.
Perhaps most of all, though, you deserve to be okay. You deserve to know that a day in which you can just barely get out of bed because you are sad, or sick, or simply not ready to see the outside is not the end of the world. You deserve to know that moments of weakness do not make you fundamentally weak, only fundamentally human, and that sometimes we’re not going to be effusively happy, and that is okay. You deserve to be happy just existing and not constantly holding yourself up to a standard of fake smiles and forced cheerfulness. You deserve to not beat yourself up when you do not reach perfect acceptance of your body, your personality, the love you receive, or anything else that may come your way. Though you should know that you are worthy of these things, learning to be happy just in a kind of stasis with yourself is a long process, and you should know that we are all working on it. You deserve to live through all of your emotions, all of your states of motivation, and know that as long as you are treating everyone with kindness (including yourself), you have nothing to be ashamed of. – Lachy Wells
Leaving is the hardest thing to do
Denne låten fra Jack Ü er bare helt fantastisk bra. Jeg ble så glad da jeg kom over den helt tilfeldig for noen uker siden, og siden har jeg hørt på den så og si hver éneste dag. Jeg synes stemmen er så vakker, og musikken så fengende.
Would you stay up to figure this out?
Jeg må bare dele denne fine og avslappende låten med dere. Så utrolig deilig å høre på til sent på kveld. Ellers håper jeg dere har hatt en bra helg! Jeg har bare lest, vært med venner og sett True Detective, som forresten anbefales veldig.
Her er du trygg | Her er det ingen som ser ned på følelsene dine
“Ikke gråt, min venn.
Ikke gråt. For tårene dine er vene, blanke krystaller i sjelens regnbue som englene ser opp mot når regnet har gitt seg. Snart vil solen bryte frem gjennom skylaget og spre strålene sine over trekronene. Snart vil alt det som var for alltid forsvinne i skyggene. Snart vil alt bli bra igjen; Snart vil håpet omslutte hjertet ditt og fylle det med varme.
Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
For jeg vet hvordan du har det. Når vi lever i hverdagen er vi i grunnen så usikre innerst inne. Vi er så redde for å dumme oss ut; Det er så mye vi gjerne skulle ha sagt, men som vi aldri sier fordi vi er så redde for at andre ikke skal forstå og gjøre narr av følelsene våre. Vi er så redde for at andre skal baksnakke og dømme oss; Vi føler at verden er så overfladisk at vi ikke tør å si noe annet enn de tomme frasene vi har sagt tusen ganger før. Hvis vi hadde kunnet skulle vi gjerne vært ærlige og vist andre hva vi egentlig føler. Vi skulle så gjerne ha satt ord på tankene våre uten at noen kunne håne oss og såre åpenheten vår. Til slutt sitter vi der mutters alene med tårene våre. Vi gråter ikke fordi vi vil det, men fordi vi føler at vi ikke har noe annet valg; Vi tør ikke å åpne vinduet og rope så høyt vi bare kan: Forstå meg.
Vær så snill og prøv å forstå meg.
Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
For her er du trygg; Her er det ingen som ser ned på følelsene dine. Når du nå leser dette er du fri til å gjøre det du har lyst til. Du er fri til å la natten løfte tankene dine og la dem sveve i vinden. Her opphører tiden og evigheten begynner. Disse ordene er en sfære fylt av stillhet og håp; Lik sju små, brune bamser som samler seg utenfor vinduet ditt i månelyset, og sammen synger de i kor: Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
For du er så vakker der du sitter. Du er så vakker når du tørker tårene dine; Du er så vakker når øyelokkene sakte lukker seg og sinnets rosenstein gjenspeiles i disse ordene. En gang, for lenge, lenge siden skinte en stjerneglorie i eonets rike: Like mild og strålende som stjernene som fyller nattehimmelen en fredelig høstnatt. Hadde du sett lyset den fylte mørket med hadde du kanskje følt at den var så yndig at du fikk lyst til å ta den i hånden og gjemme den i hjertet ditt. Så, en dag, eksploderte stjernene, og edelglansen de var laget av spredde seg i en ufattelig undergjørende tåke av stjernestøv. I denne tåken ble først solen til. Siden ble jorden født. Og mange, mange år etterpå så en liten baby dagens lys; Det var deg. Men selv om de storslåtte stjernene ikke er der lenger er jorden vi bor på dannet av støvet de etterlot seg, og hvert minste atom i kroppene våre var en gang, for lenge siden, en bitteliten del av disse underbare og praktfulle stjernene som lyste opp en mørk himmelhvelving. Derfor er du vakrere enn noen er i stand til å forestille seg, for hele kroppen din er et speilbilde av stjernene du ser i natten. Tårene dine er laget av stjernestøv og sjelen din er fylt av den samme lengselen som er å finne på uendelighetens terskel. I hele universet finnes det ingen annen som deg; Du er så enestående.
Du er så vakker.
Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
Jeg vet hvor vondt du må ha det nå. Jeg vet hvor vondt det er å se seg selv i speilet og føle at man ikke strekker til fordi at andre ikke forstår og prøver å skjule usikkerheten sin bak falske, overfladiske masker og kommer med dumme kommentarer. De tenker ikke på den glemte stjernen og stjernestøvet tårene dine er laget av. De tenker ikke på skjønnheten som fyller livsblusset i kroppen din. De sier det fordi de ikke vet bedre; De kjenner ikke til hemmelighetene i hjertet ditt. De har aldri følt gleden som blir til i tankene dine når du drømmer eller blir forelsket. De er selv redde for å åpne døren til følelsene sine i fullt dagslys og forsøker å dekke over dette ved å legge vekt på tomme ting som blir meningsløse i forhold til stjernehimmelens høymod eller ei trist jentes såre tårer. Vær så snill, ikke hør på dem. Ikke bry deg om den tåpelige dømmingen av andre menneskers speilbilde; Ikke bry deg om de ydmykende flirene som kommer til syne når man har sagt noe oppriktig og vist frem de innerste, forsvarsløse krokene i hjertet sitt: Ikke bry deg om alt det ytre folk legger vekt på fordi de er så feige at de ikke tør å blottstille sjelen sin.
Hvorfor skjønner de ikke hvor mye følelsene og tårene dine er verdt?
Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
For hadde stjernene kunnet synge hadde de nynnet disse ordene. Hadde blomstene kunnet snakke hadde de fortalt deg det samme. Og hadde solstrålene som kommer gjennom vinduet en lun sommermorgen hatt en stemme hadde også de hvisket: Ikke gråt, min venn. Ikke gråt. Lik de sju små, brune bamsene som ville samle seg utenfor vinduet ditt en stjerneklar natt og sammen sunget i kor: Ikke gråt, min venn. Ikke gråt. Lik en liten engel som stryker håret ditt med den vesle hånden sin når du er lei deg og synger en lydløs sang for deg: Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
Ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
Snart vil morgenduggen dekke blomstene på marken. Snart vil solskinnet omfavne deg og tørke tårene på kinnet ditt. Snart vil fuglene synge i trærne. Snart vil lyshavet folde hendene sine ut og fylle naturen med livets musikk; Snart vil smerten din være over. Snart er det morgen. Snart vil alt det som var bare være et vagt minne fra fortiden som langsomt vil blekne hen etter hvert som tiden går. Snart vil livsgledens smil banke på døren din og ha med seg en krans av hvite liljer; Snart er det en ny dag i livet ditt fylt av håp og undring; Skjønnhet og liv; Ta vare på denne dagen og ikke vær redd; Ikke vær redd for å gå den i møte.
Så ikke gråt, min venn. Ikke gråt.
Vær så snill.
Ikke gråt.”
– En tekst jeg synes var så utrolig vakkert skrevet at jeg bare måtte dele den videre. Funnet her.
Nostalgia is a file that removes the rough edges from the good old days
Jeg kom for et par dager siden over Pogo’s nyeste album, og forelsket meg straks i denne herligheten. Pogo lager rett og slett musikk bare av masse ulike lyder fra forskjellige Disney, Pixar og andre gamle filmer. Jeg synes det er utrolig spesielt, men også veldig vakkert, drømmende og magisk. Jeg har lagt ut et innlegg med Pogo-favoritter tidligere her, og de er også verdt å sjekke ut. Jeg synes det er så fint å se på videoene som inneholder masse små klipp fra filmene han lager låtene utifra, og det gir meg en skikkelig bra og nostalgisk følelse. De gode minnene og følelsene overskygger for de dårlige i møte med Disney for min del, og det er ingenting som fungerer bedre på mine dårlige dager enn å sette på låter som dette. Ellers håper jeg dere har hatt en fin helg og at uken som kommer blir enda finere.
Alt vi gjorde og alt vi aldri sa
Jeg leser så mye som jeg bare kan for tiden og jeg synes det er så fascinerende å tenke på at vi leser så mange av de samme bøkene samtidig som det spilles tusenvis av ulike filmer av i hodene våre.
At karakterene både føles og ser så ulik ut for oss alle. Omgivelsene. Uttrykkene. Alt.
At fantasien vår produserer en helt egen film i hodet vårt som vi ser for oss mens ordene former seg foran øynene våre. Mens handlingen utspiller seg litt etter litt og blir til bilder ingen andre noen gang vil se på samme måte.
Det hadde vært så interessant å se en annens film av en bok jeg også har lest og virkelig fått se hvor ulikt vi kan se for oss ting. At fantasien faktisk ikke eier grenser i det hele tatt. At den er uendelig.
Det er ikke så rart at noen elsker de bøkene du hater og omvendt. At det finnes så utrolig delte meninger om
de samme bøkene. Sånt påvirkes av så mye. Personlighet. Hva man liker og ikke liker. Fantasi.
Humør. Egne erfaringer, tanker og følelser. Hvordan man ser for seg og lever seg inn i ting. Alt mulig.
Jeg har akkurat lest Eleanor & Park.
Eleanor sitt liv får meg til å tenke på madrasser og dyner og puter og alle tårene de har sugd til seg.
Hvor mange av mine egne tårer de har sugd til seg. Som putetrekket ble vått av. Som luften ble fuktig av.
Og jeg tenker på at disse tekstilene var de eneste som var der for meg gjennom netter ingen andre vet om.
Jeg tenker på all redselen som gikk i ett med luften der. Som veggene tok til seg.
Alt det bilene og menneskene utenfor gikk uviten forbi. Alt jeg selv må ha gått uviten forbi gjennom årenes løp.
Alt som foregår bak huets fire vegger. Alt som foregår bak mørke vinduer som signaliserer at dette huset sover. At her er det ingen som er våken. Her hviles det. Her ligger vi trygt på myke puter og under varme dyner. Puster tungt og fredelig.
En vakker illusjon, men samtidig så altfor langt ifra sannheten som noen av oss kan komme.
Så mange foldede hender det har vært.
Så mange desperate bønner til en jeg ikke engang visste om fantes.
Det handlet om å gjøre seg selv så liten som mulig. Trekke dynen over hodet. Gjemme seg under den falske tryggheten.
Lukke øynene hardt igjen og stenge alt ute. Late som om det ikke var på ekte. Bare var en drøm. Et mareritt.
Hver gang jeg leser om lignende situasjoner er det som om jeg blir tre år igjen.
Fire år. Fem år. Seks år. Syv år. Åtte år. Ni år. Ti år. Så aldri mer.
Annet enn i de gamle minnenes egne tanker.
Humans of New York
De fleste av dere følger kanskje Humans of New York enten på Facebook eller gjennom nettsiden allerede, men jeg har uansett lyst til å dele noen av de små historiene som på en eller annen måte har gjort inntrykk på meg. Jeg elsker å lese om andre menneskeliv, og spesielt på denne måten. Her blir det samlet inn sitater og historier samt tatt bilder av tilfeldige forbipasserende i én av verdens største byer, og resultatet er slående vakkert. Det er sterkt, tankevekkende, vondt, fint, trist, fascinerende og øyeåpnende på en og samme tid, og alle burde følge dette fantastiske prosjektet.
Bare se for deg alle de enorme skyskraperne og alt som foregår inni dem. Alle kjøpesentrene. Alle hjemmene. Alle parkene. I de mange bakgatene. Overalt. Jeg tenker av og til over hvor mange ansikt og menneskeliv jeg aldri vil få se eller vite noe som helst om, men gjennom Humans of New York får jeg i hvert fall et lite innblikk i tilfeldige og veldig ulike liv som blir stoppet opp rundt omkring i denne enorme storbyen. Så utrolig fint, sårt, vakkert og ekte.
1. We were twenty-five and twenty-eight, but we acted like fifteen year olds. Fighting over little things, storming off, breaking up for a week and then getting back together. But developmentally, we were fifteen year olds. We’d been in the closet our whole lives, so we didn’t have any practice with relationships. He still hadn’t come out to his family and a lot of his friends. We were on one of our ‘little breaks’ when he died suddenly from a seizure. And nobody in his family or circle knew I existed. It took me four months to find out that he died. I thought he’d just decided never to talk to me again. His family never found out about me. Or him, for that matter.
2. «What’s the most frightened you’ve ever been?» – I was camping alone one night. And something kept snorting at my tent. It was terrifying. Found out the next morning it was a baby deer.
3. We were lying in my mom’s bedroom watching TV, and she asked me to get up and turn the lights off in the living room. But I wouldn’t do it because I’m lazy. So she got up to do it herself, and she tripped over a Fresh Direct box and broke her arm. She never left the hospital after that, and she died from her cancer a few weeks later.
4. Her mother and I were going through a dark time when we had her, so we named her Sunshine.
5. I worry about going insane. Ever since I was young, I have periods where my thoughts make no sense and I get very impulsive and I hit things or bang my head against the wall. I just need to feel pain. It’s the only thing that pulls me out of my head and calms me down and gives me something to focus on. I think about the number 110 billion a lot. I think that’s the number of planets in the universe, or cells in the body, or grains of sand, or people who’ve ever lived, or one of those things. It makes me realize how unimportant I am. There have been seven times recently where I’ve had a knife to my wrist and I was trying to get the courage to kill myself.
6. Don’t tell me what to do, and I won’t tell you what to do. That’s my motto. I have a lot of feelings about the decisions of my family members, but I don’t ever offer my opinion unless I’m asked. And that’s why I’m still invited to parties.
7. He put me in the hospital when I was pregnant with her. The next day he started crying, begging for forgiveness. He said: «I’m so sorry. I was drunk. I need you so much.» So I took him back. The next time it happened, he managed to convince me that it was my fault. He said that he wouldn’t have gotten so angry if I had paid more attention to him. So I started thinking that I could be better. Then it happened again. Honestly, I stayed with him so much longer than I should have because I was afraid of becoming the stereotype of a single black mother.
8. Someone made an Instagram account that said: «You’re a slut and you should kill yourself.»
And I was the only person they followed.
9. When I was six years old, I had a vision where I saw everything that was going to happen in my life. Jesus showed me that my life was going to be very tough, but if I stuck with him, and prayed, and cried when I needed to, and ate lots of chocolate, I’d be OK. «Where were you when you had this vision?» – At the feet of my foster mother.
She was kicking me in the stomach.
10. One day you’ll feel eighteen, look sixty, and wonder what happened.
// Inntrykket blir selvsagt sterkere og litt annerledes når man samtidig blir presentert for fotografier av alle disse menneskene, men bildene ble dessverre fryktelig kornete her på bloggen så jeg brukte derfor disse i stedet.
camilladidriksen.wordpress.com 